gang bent ut til mig at han fant det vanskelig å forstå hvordan folk kunde opføre sig så rart. Han er for tykk i hodet til å beskjeftige sig med, det er skjire sannheten.»
Slik skrev Jukes til sin venn på Atlanterhavet, ut av sitt hjertes overflødighet og sin fantasis livlighet.
Han hadde gitt uttrykk for sin ærlige mening. Det var ikke verd å forsøke å gjøre inntrykk på en slik mann. Hvis verden hadde vært full av slike menn, vilde Jukes sikkert synes livet var en kjedsommelig og unyttig ting. Og han var ikke alene om å mene dette. Det var som havet selv delte Jukes velvillige overbærenhet; aldri hadde det reist sig for å vekke op den tause mannen, som sjelden så op og vandret troskyldig over vannene med det ene synlige mål: Å skaffe hus og hjem, mat og drikke til tre mennesker iland.
Selvsagt hadde han kjent ruskevær. Han var blitt våt, utilpass, sliten på vanlig vis; følt, mens det stod på, glemt like efter. Stort sett hadde han hatt rett når han skrev hjem om fint vær.
Men han hadde aldri fått er glimt av grenseløs styrke og umåtelig vrede — vreden som utmattes, men aldri tar mot fred — det lidenskapelige havs
