stemme om å holde forreste mellemdekk klar for last. To hundre kulier skulde anbringes der. Det var Bun Hin selskapet som sendte dem hjem. Femogtyve ris-sekker kom straks i en sampan, som proviant. Alle sammen var de syv-års-menn, sa kaptein Mac Whirr, hver med sin kiste av kamfertre. Tømmermannen fikk gå igang med å spikre tretoms lister fast til underdekket, forut og akter, for å holde kassene på plass under slingring. Det var best Jukes straks satte ham i arbeide. «Forstår De, Jukes» Kinamannen fulgte med til Fuchau — han skulde være tolk. Han var ansatt hos Bun Hin, og vilde gjerne se rummet. Det var best Jukes tok ham forut. «Forstår De, Jukes?»
Jukes sørget for å sette skilletegn mellem disse ordrer med det vanlige: «Javel, kaptein!» anbragt på de rette steder, men uten begeistring. Hans bryske: «Hei, kom se, John,» satte kineseren i bevegelse i helene på ham.
«Du gjerne se, alt du kan se», sa Jukes; han hadde intet talent for sprog og mishandlet selv pidgin-engelsk på det grusomste. Han pekte på den åpne luken. «Nummer ett sted — fint sted å sove» — hæ?»
