cher. Alle var i arbeide, de hev vareballene høit op, til enden av lange bommer, tilsynelatende bare for å la dem suse ned igjen. Kjettingene skrek i blokkene, klirret mot lukekarmene, raslet over skibssiden; og hele skibet skalv, mens hvirvler av damp veltet sig langs dets lange, grå sider. «Nei,» skrek Jukes. «Hvad kunde det nytte? Jeg kunde like godt si op til skottet der. En slik mann kan en ikke få til å forstå. Han simpelthen svimeslår mig.»
I dette øieblikk kom kaptein Mac Whirr, som hadde vært i land, bortover dekket, med paraplyen i hånden; bak ham gikk en sørgmodig, rolig kineser på papir-sålede silkesko, også med paraply.
Skipperen på Nan-Shan, som efter sin vane snakket næsten uhørlig og stirret ned på sine støvler, meddelte at det var nødvendig å anløpe Fu-chau på denne turen, og bad Rout ha dampen oppe I morgen eftermiddag, klokken ett presis. Han skjøv hatten tilbake og tørket pannen og bemerket at han ikke utstod å gå i land. Ovenfra Rout kom der intet svar; han røkte utilnærmelig og gned sin høire albue inne i sin venstre hånd. Derefter blev Jukes anmodet med samme dempede
