jeg kjenner, skriver til mig om noget besynderlig som hendte ombord hos ham i den taifunen dere vet — den som vi leste om i avisene for to måneder siden. Det er virkelig rart! Dere kan få lese selv hvad han skriver. Jeg skal vise dere brevet.» Der var setninger i det som var beregnet på å gi inntrykk av munter, ukuelig besluttsomhet. Jukes hadde skrevet dem i god tro, for han følte det slik da han skrev. Han skildret med dyster virkning scenene på mellem-dekket. . . «Det gikk lynsnart op for mig at disse elendige kineserne kunde ikke vite om ikke vi var det reneste røverpakk. Vi måtte jo ha vært gale hvis vi var kommet for å stjele i slikt vær, men hvad visste de stakkarene om oss? Jeg kjappet mig med å få folkene ut igjen. Vi var ferdige med denne jobben som skipperen var så hissig på. Vi kom oss vekk, uten å spørre hvorledes de hadde det. Jeg er sikker på at om de ikke hadde vært så umenneskelig rystet, og så redde, var vi blitt revet i stykker. Det var jævli, skal jeg hilse og si; og du kommer nok å gå frem og tilbake over den store Andedammen til dine dagers ende før du får en slik jobb mellem hendene.»
Derefter omtalte han saklig den skade som skibet hadde fått, og fortsatte:
