Førstemaskinisten kom heller ikke hjem ennu. Rout visste alt for vel hvad det er å ha en god stilling.
«Salomon sier at miraklenes tid aldri hører op,» ropte fru Rout muntert til den gamle damen ved kaminen. Routs mor rørte litt på sig; de vissne hendene lå i fanget med sorte pulsvanter på.
Maskinistens kone lot øinene danse nedover papiret. «Du, den kapteinen ombord — han som er så innskrenket — husker du ikke ham? Han har gjort noget som Salomon sier var meget fornuftig.»
«Jo, søte dig,» sa den gamle damen blidt, mens hun satt der med sølvhvitt, bøiet hode, og med det preget av innvendig stillhet som gamle folk ofte får, når de sitter fortapt og ser på livets siste blaff — «jeg synes jeg husker ham.»
Salomon Rout, gamle Salomon, fader Salomon, chiefen, «Rout — flink mann,» all ungdoms ned latende og faderlige venn hadde vært minstegutten blandt hennes mange barn — alle de andre var døde nu. Best husket hun ham som en gutt på ti år — lenge før han reiste nordpå for å ha sin læretid ved det store mekaniske verkstedet der. Hun hadde sett så lite av ham senere, hun hadde gått
gjennem så mange år, at hun måtte vandre langt
