fisket skuten op fra havets bunn og nu kom inn for å få «bjergelønn.» Og beruset av sitt eget vidd, tilbød han å gi fem pund for hele greien, «som den stod og gikk.»
Skibet hadde ikke ligget for anker en time, før en mager liten mann med rød nesetipp og et forbitret utseende, landet fra en sampan på kaien av fremmed-konsesjonen; han vendte sig, sanseløs av sinne, og truet med neven utover.
En lang skikkelse, med altfor tynne ben til en rund mave, og med vassne øine, drev bort til ham og sa: «Nettop gått fraborde — hæ? Fort ekspedert.»
Han hadde en flekket blå dress og skitne seildukssko; en ustelt, grå bart hang nedover munnen og dagslyset skinte to steder gjennem hattepullen hans.
«Hallo! Hvad driver De med her?» spurte eks-annenstyrmann på Nan-Shan og trykket ham hurtig i hånden.
«Venter på en jobb — noget som kan lønne sig — fått et fint tipp,» forklarte mannen med den hullete hatten, i en støtvis, apatisk hvesing.
Annenstyrmannen rystet atter neven mot Nan-Shan. «Der er en fyr derombord som ikke skulde hatt kommandoen på en mudderpram engang,» ut-
