underlige måte. «Og annenstyrmann er altså ubrukelig. Hører De, Jukes, De blir alene, hvis. . . .»
Kaptein Mac Whirr avbrøt sig selv, og Jukes som stirret omkring sig, sa ingenting.
«La ikke noget bringe Dem ut av fatning,» fortsatte kapteinen og mumlet hurtigere enn han pleide. «Hold skibet rett mot været. De kan si hvad de vil, men de tyngste sjøene løper bestandig med vinden. Rett mot — alltid rett mot — det er måten en kommer igjennem. De er en ung sjømann. Rett mot. Det er nok å vite for en mann. Hold hodet kalt.»
«Ja, kaptein,» sa Jukes, og hjertet hans skalv.
I de næste sekundene talte kapteinen med maskinrummet, og fikk svar.
Av en eller annen grunn følte Jukes sig med ett tillitsfull, det var en følelse som kom til ham utenfra, likt et varmt åndedrag, og fikk ham til å føle sig istand til å møte alt. Den fjerne mumlingen ute fra mørket smøg sig mot øret. Han hørte den, rolig, fordi han plutselig trodde på sig selv, slik som en mann i full rustning tør se kårdespissen nærme sig.
Skibet arbeidet sig uavbrutt frem gjennem de
svarte åsene av vann; det var livet det stod om, og
