ikke la sånt gå for sig her ombord, selv om jeg visste at skibet ikke klarte det mer enn fem minutter til . . . Kunde ikke tåle det, Jukes.»
En hul, drønnende lyd, lik et rop som velter gjennem en fjellkløft, nærmet sig skibet og forsvant. Den siste, disige stjernen videt sig ut, som om den vilde vende tilbake til den brennende tåken den var skapt av; den kjempet med det veldige dypet av mørke som hang over skibet — og sluknet.
«Nu gjelder det» mumlet kaptein Mac Whirr. «Jukes».
«Ja, kaptein.»
De to menn blev utydelige for hverandre. «Vi får stole på skibet går igjennem og kommer ut igjen på den andre siden. Her har vi ikke bruk for kaptein Wilsons stormstrategi.»
«Nei, kaptein.»
«Nu blir skibet sopt igjen av sjøene i timevis,» mumlet kapteinen. «Dennegang er der ikke meget igjen på dekket til å ta med sig — undtagen De eller jeg, Jukes.»
«Eller begge,» hvisket Jukes åndeløst.
«De møter alltid bekymringene på halvveien, De, Jukes,» innvendte kaptein Mac Whirr på sin
