her, forstår De . . . Ikke helt full . . . hvor jeg lett kan finne den, stuert. Kan være jeg skal ha lys i en fart. Vet ikke hvad en har bruk for i en fart ombord på et skib. Husk det nu.»
Selvfølgelig sørget han på sin side for å legge den omhyggelig tilbake på plass. Han gjorde det nu også, men før han trakk hånden til sig, kom han til å tenke på at han kanskje aldri mer fikk leilighet til å bruke den esken. Denne tanken var så levende at den stanset ham, og i en brøkdel av et sekund lukket hans fingrer sig igjen om den lille gjenstanden, som om den var symbolet på alle de små vaner som knytter oss til livets dager. Tilslutt slapp han den og lot sig falle ned på sofaen, for å lytte efter den første lyden av vinden som vendte tilbake.
Ennu ikke. Han hørte bare larmen av vannet, de tunge drønnene, de dumpe slagene av sjøen som veltet mot skibet fra alle kanter. Aldri klarte det å få vannet rystet av dekket.
Men stillheten i luften var forferdende tung og utrygg, det var som et sverd hang i en tynn tråd over hans hode. I denne fryktelige pausen gjennemtrengte stormen mannens forsvar og vristet ord fra hans leber. Han talte til lugarens ensomhet og
