fyrstikkene; allikevel hadde han forstått at vannkaraflen og de to glassene var slengt ut av stativet. Dette gav ham likesom et inderligere kjennskap til hvor umåtelig slingringen hadde vært. «Jeg vilde ikke ha trodd det,» tenkte han. Bordet var blitt rasert, det også, linjalene, blyantene, blekkhuset — alle disse tingene som hadde sin faste, trygge plass — de var borte, som om en ondskapsfull hånd hadde grepet dem, en efter en, og kastet dem ned på den våte dørken. Orkanen hadde brutt sig inn i hans livs orden og ro. Det hadde aldri hendt før, og følelsen av motløshet åt sig inn i det innerste av sinnet. Og det værste var ennu i vente! Han var glad at opstyret på mellemdekket var blitt opdaget i tide. Hvis dette var slutten, så gikk skibet i hvert fall ikke tilbunns med mennesker som sloss i strupen på hverandre. Det hadde vært avskylig. Det hadde ikke passet sig.
Disse tankene kom tunge og langsomme til ham, slik som mannens natur var. Han strakte hånden ut for å legge fyrstikkesken tilbake i dens hjørne av hyllen. Der var alltid fyrstikker der — det hadde han gitt beskjed om. Stuerten hadde for lenge siden fått ordre om det: «En eske — akkurat
