tenkt at i siste øieblikk kunde han redde sig ut på dekket, og det var en trøst. Det er noget dypt avskylig i tanken på å bli druknet under dekk. Men nu da de var ferdig med kineserne, blev de igjen klar over skibets stilling.
Da Jukes kom ut av gangen, fant han sig til halsen i brølende vannmasser. Han nådde broen, og opdaget at han kunde skimte dunkle former som om hans syn var blitt overnaturlig skarpt. Han så vage omriss. De minnet ikke om Nan-Shan slik som hun pleide å se ut — men om noget han husket fjerntfra — en gammel avrigget damper som han år tilbake hadde sett ligge og råtne på en mudderbanke. Hun minnet om det vraket.
Der var ingen vind, ikke et pust, undtagen den luftningen som kom hver gang skibet hev på sig. Røken drev ut av skorstenen og sank ned på dekket. Han åndet den inn mens han gikk forover. Han følte maskinens rolige slag og hørte små lyd som måtte ha overlevet oprørets velde: jernstykker som klapret, vrakgods som raslet bortover broen. Han skimtet tåket kapteinens tunge skikkelse, som stod og holdt i det vridde rekkverket, ubevegelig og dog svaiende; det var som om han hadde slått
