et sløvt blikk som var rettet mot hans eget ansikt. Han var forbauset over ikke å se nogen lik; men de fleste så ut som de trakk sitt siste sukk, og de virket tristere på ham enn om de alle hadde vært døde.
Plutselig begynte en av kuliene å tale. Lyset kom og gikk på hans magre, anspente ansikt; han slengte hodet op som en gjøende hund. Fra bunkersrummet kom lyden av tre som ramlet omkring og klirringen av rullende dollars. Han strakte ut armen, munnen gapte svart, og de uforståelige, ulende strupelydene som ikke syntes å tilhøre et menneskelig sprog, gav Jukes en underlig følelse av at her prøvde et dyr å tale.
To andre begynte å utslynge det som Jukes mente måtte være ville forbannelser; resten rørte på sig, gryntende og knurrende. Jukes skynte sig med å få folkene ut fra mellemdekket. Han gikk selv baklengs ut gjennem døren som sistemann, mens gryntene steg til en høi mumling og hender blev løftet efter ham som efter en ugjerningsmann.
Bitsen skjøv slåen for døren, og sa urolig: «Later til vinden har gitt sig nu.»
Matrosene var glad over å komme tilbake igjen til gangen. I sitt stille sinn hadde hver av dem
