litt for trange til hans armer og ben. Som om han var ute av stand til å forstå hvad de forskjellige breddegrader krevet, bar han bestandig en brun skalkhatt, klær av brunaktig farve og tunge sorte støvler. Dette havneutstyret gav hans tykke skikkelse et preg av massiv og stiv velklædthet. En tynn urkjede av sølv hang i en løkke over vesten; og han gikk aldri i land fra skibet uten å knuge i sin kraftige, hårete neve en elegant paraply, av aller beste kvalitet, men sjelden rullet sammen.
Da kunde førstestyrmann, unge Jukes, undertiden tillate sig å si, mildt og forsiktig, når han fulgte skipperen til gangveien: «La mig, kaptein . . .» Hvorpå han ærbødig grep paraplyen, rettet den i været, rystet foldene, rullet den sammen og beslo den i en fart, før han leverte den tilbake. Alt dette gjorde han med et slikt uhyre alvor over ansiktet sitt, at førstemaskinisten, Salomon Rout, som røkte sin morgencigar over skylightet, måtte venne hodet bort for å skjule et smil. «Ja, ja! — Den velsignede paraplyen . . . Takk, Jukes, takk,» mumlet kaptein Mac Whirr, hjertelig, uten å se op.
Fordi han hadde akkurat såpass fantasi at han klarte sig gjennem hver dag, og heller ikke mer,
