med en lampe presset mot brystet og prøvde å få den tendt, mens han hele tiden knurret som en ivrig optatt gorilla. Matrosene gikk og bøiet sig, likesom høstfolk, og alt blev kastet inn i bunkersen: klær, trestykker, porselensskår, og dollarene også, samlet op i mennenes trøier. Nu og da stavret en matros mot døren med armene fulle av bytte; og sørgmodige, skrå øine fulgte hans gang.
Med hver slingring av skibet svaiet hele den lange rekken av Himlens sønner forover, og når skibet gikk hodestups ned i sjøen, dunker hele linjen av nakne skaller sammen fra den ene ende til den andre. Da larmen av vannet som rullet over dekket, døde bort et øieblikk, forekom det Jukes, som ennu skalv av ophisselse, at han på sett og vis hadde beseiret blesten ved sin vanvittige kamp; at en stillhet var falt over skibet, en stillhet hvor sjøen slo tordnende mot siden.
Alt var nu ryddet bort fra mellemdekket — alt vrakgodset, som mennene sa. De stod opreiste, men vaklende, over raden av hoder og lutende skuldrer. Hist og her gispet en kuli hulkende efter pusten. Hvor lyset falt skarpest, så Jukes en kinesers fremspringende ribben, en annens gule, lengselsfulle ansikt; bøiede nakker; eller han møtte
