etsteds, sparket til de andre som grep fatt i benene hans og holdt fast til en slingring sendte dem rusende bortover dekket.
Det vakte redsel da de hvite djevlene kom. Var det for å drepe? Hver mann som blev slitt ut av massen, blev myk i sjøfolkenes hender; de som blev dradd tilside efter helene, lå passive som døde legemer, med åpne, stive øine. Av og til falt en kuli på kne som om han vilde be om nåde; mange som angsten gjorde ustyrlige, fikk et neveslag mellem øinene, og var kuet; de som var såret, fant sig i alt, blinket hurtig med øinene og klaget ikke. Ansikter strømmet av blod, huden var flådd av de barberte hodene, der var skrammer, flenger, dype sår. Porselensbitene fra kistene hadde skyld i meget. Hist og her satt en kineser med ville øine og uflettet pisk, og stelte med et blødende fotblad.
De var blitt stuet tett sammen i rekker efter at de var blitt undertvunget, de blev dunket litt, for å stagge ophisselsen, og talt til med opmuntrende ord som lød lik onde trusler. De satt på dekket i spøkelsesaktige svaiende rekker, og bortest gikk tømmermannen, med to mann tilhjelp, ivrig fra sted til sted og strammet strekktaugene. Båtsen stod og omklamret en støtte med en fot og en arm,
