Matrosenes angrep på det sydende mellemdekket virket som sprøitet av kalt vann i en kokende heksekjel. Det rasende oprøret sank for et øieblikk. Kineserne var filtret sammen i en eneste mølje; sjøfolkene tok hverandre i hendene, og med hjelp av en forferdelig overhaling av skibet drev de dem fremover som én klump, med et veldig skubb. Bak dem tumlet små klynger og enkelte legemer fra den ene siden til den andre.
Båtsen utførte stordåder av styrke. Med sine lange armer vidtåpne og med hver av de digre potene fast i en deksstøtte, stanset han en klump på syv kinesere som kom farende lik en rullesten mot ham. Det knaket i leddene hans, han sa: «Ha», og de fløi fra hverandre. Men tømmermannen viste større forstand. Uten å si et ord til nogen gikk han tilbake til gangen og hentet flere kveiler med taug og kjetting han hadde sett der. Av dem rigget de strekktauger.
Der var i virkeligheten ingen motstand. Hvordan kampen enn var kommet igang var den nu bare blind panikk. Om kuliene hadde begynt med å kjempe for sine trillende dollars, sloss de nu bare for fotfestet. De tok hverandre i strupen for å slippe å bli hvirvlet omkull. Den som fikk tak
