I
Kaptein Mac Whirr, på dampskibet Nan-Shan, hadde et ansikt, som svarte nøiaktig til hans indre: det hadde intet særpreg av fasthet eller tåpelighet, det hadde overhodet intet særpreg; det var rett og slett almindelig, uansvarlig, ubesvært.
Det eneste som hans ydre til tider kunde antyde, var blyghet; i kontorene i land pleiet han å sitte solbrent, svakt smilende, med nedslåtte øine. Men når han løftet dem, stirret de like på en, blå av farve.
Håret var lyst og usedvanlig fint, og buet sig som en bøile av silkedun fra tinning til tinning over forhodets skallete hvelv. Men skjeggveksten derimot var flammende murstensrød, og lignet en kobbertråd, klippet av ved overleben; og hvor omhyggelig han barberte sig, spillet luende metallglimt over kinnene, når han beveget hodet.
Han var litt under middels høide, med runde skuldre, og så sværlemmet at klærne alltid virket
