i maskinrummet, satte skibet stavnen tungt mot sjøen og sendte ham hodestups mot Rout.
Chiefens arm, lang som en fangarm, spratt ut med en fjærs styrke og snudde ham rundt i farten, mot talerørene. Samtidig gjentok Rout alvorlig: «De skulde rappe Dem, hvad det nu er.»
Jukes skrek: «Er De der kaptein!» og lyttet. Intet. Plutselig falt stormens brøl rett mot øret hans, men så skjøv en tynn stemme den hylende orkanen tilside.
«Er det Jukes? Nå?»
Jukes var klar til å tale, det var bare tid det skortet på. Det var lett nok å forklare alt. Han så ganske tydelig kuliene for sig, skalket ned på det stinkende mellemdekket, der de lå syke og vettskremte mellem rekkene av kister. Så hadde en av kistene — eller kanskje flere på engang — slått sig løs, revet andre med sig, og sidene var smadret, lokkene fløiet op, og hele klumpen med kinesere hadde reist sig for å redde sin eiendom. Siden hadde hver slingring av skibet slynget denne trampende, hylende massen frem og tilbake, fra den ene siden til den andre, i en hvirvel av sønderslått tre, forrevne klær, rullende dollars. En kamp som, engang begynt, ikke kunde stanses av dem
