albuen hans; maskintelegrafens skive lignet en svær klokke som istedenfor tall hadde korte ord. Bokstavene som stod kraftige og svarte rundt tappen på viseren, symboliserte høie rop: Forover! Akterover! Sakte! Halv! Stopp! og den digre, svarte viseren pekte ned på ordet Full! merket det ut blandt de andre, tvang opmerksomheten mot det, likesom et skarpt skrik.
Ved hvert støt av stemplene kom der en svak hvesing fra den treklædte, svære lavtrykk-cylinderen som stirret mektig og truende ovenfra, men undtatt denne lave hvesingen rørte maskinen sine stål-lemmer med stum besluttsomhet. Og alt dette — de hvite skottene, stålets bevegelser, platene under Salomon Routs føtter, jernristene over hans hode, skumringen og glimtene, steg og sank uavbrutt i én rytme, over sjøenes harde slag mot skibssiden. Det høie rummet, som drønnet hult av stormens veldige stemme, svalet øverst oppe som en trekrone og lutet under de forferdelige vindstøtene.
«De skulde rappe Dem!» skrek Rout, straks han så Jukes dukke frem i døren fra dørken. Jukes' blikk var flakkende og forvillet, og det røde ansiktet var ophovnet som han hadde forsovet sig. Han hadde tilbakelagt en tung vei, men gått den med
