med lyn av bronse og stål, og gled vekk; de svære, leddede stengene mellem dem lignet skjelettarmer som slengte dem ned og trakk dem op igjen, med uimotståelig presisjon. Og dypt nede i halvlyset så en andre stenger som gled mot hverandre og smatt vekk, krysshoder nikket, og metallskiver møttes bløtt og langsomt i et spill av glimt og skygger.
Undertiden saktnet alle disse kraftige og sikre bevegelsene på én gang, som om den levende organismen de tilhørte, plutselig var rammet av en dødelig tretthet; og da brendte Routs øine mørkere i det lange, gustne ansiktet. Han utkjempet kampen i broderte tøfler. En kort, glinsende jakke rakk ham såvidt til hoften, og hans hvite håndledd stakk langt ut av de trange ærmene; det var som om øieblikkets alvor hadde øket hans vekst, forlenget armene, gjort blekheten sterkere, og hulet øinene ut. Han var påferde overalt, klatret høit og og forsvant i dypet, med rastløs, målbevisst iver; når han stod stille, støttet han sig til rekkverket foran påslipningsventilen, mens han stirret på manometret og vannstandsmåleren, som var gjort fast på det hvite skottet, i lys av en svaiende lampe.
De to talerørene gapte tomme og tåpelige ved
