søkte jeg korridoren. Der er en kokusmatte, men det fantes ikke noe slags spor på den. Så gikk jeg inn i selve studerværelset. Det var et enkelt utstyrt rum. Hovedgjenstandene er et stort skrivebord og en pult. I denne pulten er det en dobbelt rad skuffer med et lite skap midt mellem dem. Skuffene var åpne, skapet lukket. Skuffene pleide, ser det ut til, alltid å være åpne, og det lå ingenting av verdi i dem. Det var noen papirer av viktighet i skapet, men det var ingenting som tydet på at noen hadde rotet i disse, og professoren forsikrer mig at ingenting er vekk. Det er sikkert at intet ran har funnet sted.
Jeg kommer nu til den unge mannens lik. Det blev funnet like ved pulten og til venstre for den, som De ser av risset. Dolkestikket var på høire side av nakken og var ført bakfra forover, så det er nesten umulig at han kunde ha tilføid sig det selv.»
«Medmindre han falt på kniven,» sa Holmes.
«Nettop. Den tanken fór også gjennem hodet mitt. Men vi fant kniven noen fot fra liket, så det synes umulig. Og så har vi jo mannens egne ord før han døde. Og endelig har vi dette viktige beviset, som blev funnet fastklemt i den unge manns høire hånd.»
Stanley Hopkins trakk en liten papirpakke op av lommen. Han åpnet den og viste oss en gull-lorgnett med en istykkerrevet sort silkesnor.
«Willoughby Smith hadde ypperlige øine,» føide han til. «Det kan ikke være noen tvil om
