Først trodde piken at den unge mannen allerede var død, men da hun helte noe vann fra karaffelen over pannen hans, åpnet han øinene et sekund.
«Professoren,» hvisket han, «det var henne.»
Piken var villig til å avlegge ed på at ordene falt nøiaktig slik.
Han prøvde forgjeves å si noe mere, og løftet sin høire hånd i været. Så falt han tilbake og var død.
Imidlertid var husholdersken også kommet til, men for sent til å høre den døende unge manns siste ord. Hun lot Susan bli hos liket, mens hun skyndte sig op på professorens værelse. Han satt i sengen, forferdelig rystet, for han hadde hørt nok til å forstå at det var hendt noe grufullt.
Fru Marker er villig til å avlegge ed på at professoren fremdeles var i pyjamas, og det var umulig for ham å klæ på sig uten hjelp av Mortimer, som hadde fått ordre om å innfinne sig klokken elleve.
Professoren erklærer at han hørte det fjerne skriket, men at han ikke vet noe mere. Han kan ikke gi noen forklaring angående den unge manns siste ord: «Professoren — det var henne», men antar at de var sagt i ren villelse. Han tror ikke at Willoughby Smith hadde en eneste uvenn i hele verden, og han kan ikke tenke sig noen som helst grunn til forbrytelsen.
Det første han foretok sig, var å sende Mortimer efter stedets politi. Litt senere telegraferte
