«Hvad er det han kan ville?» utbrøt jeg, da en mann steg ut av den.
«Ville? Ha fatt i oss. Og vi, stakkars Watson, må finne frem våre regnkapper og kalosjer — kort sagt alt mulig som er opfunnet av mennesker til beskyttelse mot været. Skjønt, stopp litt! Der kjører vognen igjen! Det er håp enda. Han vilde latt den vente, hvis han hadde hatt bruk for å ha oss med. Løp ned, gamle venn, og lukk op, for alle skikkelige folk er i seng nu.»
Da lyset fra entrélampen falt på vår nattlige gjest, hadde jeg ingen vanskelighet med å kjenne ham igjen. Det var den unge Stanley Hopkins, en lovende detektiv, for hvis karriére Holmes ofte hadde vist sig interessert.
«Er han hjemme?» spurte han ivrig.
«Kom op, kjære venn,» hørte vi Holmes' stemme ovenfra. «Jeg håper De ikke vil ha oss ut i en slik natt.»
Detektiven gikk op trappen, og lampen vår kastet sitt skinn på hans blanke regnfrakk. Jeg hjalp ham av med den, mens Holmes raket i glørne i kaminen.
«Nå, kjære Hopkins, sett Dem her og varm benene Deres,» sa han. «Her er en sigar, og doktoren har en resept som lyder på varmt vann med citron, som er en ypperlig medisin i en natt som denne. Det må være noe viktig som jager Dem ut i slikt hundevær.»
«Det er det også, hr. Holmes. Jeg har hatt en travel eftermiddag, skal jeg love for. Har De sett noe om Yoxley-saken i de siste avisene?»
