beklagelige efterspill som kaster et så selsomt lys over motivene til forbrytelsen.
Det var en fryktelig stormfull natt i slutten av november. Holmes og jeg hadde sittet stille hele kvelden, han optatt med å tyde levningene av en original-inskripsjon på et pergament ved hjelp av sin veldige lupe, jeg fordypet i et nytt kirurgisk verk. Utenfor fór stormen hylende gjennem Baker Street, mens regnet pisket voldsomt mot rutene.
Det føltes underlig å sitte midt inne i tykke byen, omgitt på alle kanter i seksten kilometers omkrets av menneskehenders arbeide, og allikevel merke naturens jerngrep og være sig bevisst at hele det mektige London var lite og maktesløst sammenlignet med elementenes veldige krefter.
Jeg gikk bort til vinduet og så ned på den øde gaten. Lyktene oplyste den sølete kjørebanen og skinnende asfalt. En ensom vogn plasket sig frem om hjørnet av Oxford Street.
«Nå ja, Watson, det er godt vi ikke har noe å gjøre ute i natt,» sa Holmes, la sin lupe vekk og rullet sammen pergamentet. «Jeg har gjort nok for denne gangen. Det er et anstrengende arbeide for øinene. Så vidt jeg kan skjønne, er det ikke annet enn en klosterbeskrivelse fra siste halvdel av det femtende århundre. Hallo! Hallo! Hallo! Hvad er dette for noe?»
Mellem stormens hyl hørte vi tramping av hestehover og den skurrende lyden av et hjul som gnisset mot fortauet. Den vognen som jeg hadde sett, var kjørt op foran porten.
