over sine uheldige forsøk, men trakk på skuldrene med en halvt humoristisk resignasjon.
«Nå ja, kjære Watson, denne teori leder altså ikke til noe. Og dog tror jeg ikke vi kommer noen vei uten den. Men hvad ser jeg, klokken er snart ni, og vår vertinne snakket noe om middag halv åtte.
Holmes snakket ikke mere om saken den dag, skjønt han efter vår sene middag satt en lang stund i dype tanker. Klokken åtte neste morgen kom han inn til mig da jeg nettop var ferdig med min påklædning.
«Ja, Watson, nu får vi gå ned til hr. Soames. Kan De gå uten frokost?»
Selvfølgelig.»
«Soames er naturligvis aldeles ute av sig før han får greid saken.»
«Men har De da noe å fortelle ham?»
«Jeg tenker det.»
«Har De dannet Dem en mening om saken?»
«Ja, kjære Watson, jeg har løst gåten.»
«Men hvad nytt kan De ha opdaget siden igår aftes?»
«Det er ikke for ingenting at jeg var oppe av min seng på en så ubeleilig tid som klokken seks. Jeg har løpet minst seks kilometer og ar- beidet ustanselig i to timer for å finne beviset. Og se her har jeg det!»
Han holdt sin hånd frem. Der lå tre små pyramideformede klumper av en sort leret masse.
«De hadde bare to igår, Holmes!»
