han ingen annen utvei. Han fikk med sig alt som kunde røbe ham, og løp så fort han bare kunde inn i Deres soveværelse for å gjemme sig.
«Men du gode Gud, hr. Holmes, mener De å si at mens jeg stod her og snakket med Bannister, hadde vi hele tiden mannen som fange der inne uten å vite det?»
«Ja, således tyder jeg det.»
«Ja, men det er sikkert også en annen mulighet, hr. Holmes. Jeg vet ikke om De la merke til mitt soveværelsevindu?»
«Blyinnfattede ruter, tre enkelte vinduer, hvorav det ene er til å slå op og stort nok til at en mann kan krype ut gjennem det.»
«Nettop. Og det vender ut mot en krok i gården, så man neppe legger merke til det. Mannen kan ha krøpet inn der, mistet denne lille gjenstanden idet han gikk gjennem værelset, og så da han fant døren åpen, flyktet han ut den veien.»
Holmes rystet utålmodig på hodet.
«La oss ta det praktisk,» sa han. «Jeg forstod det så at det er tre studenter som bruker denne trappen forbi Deres dør?»
«Ja, det er så.»
«Og de konkurrerer alle tre om dette stipendiumet?»
«Ja.»
«Har De noen grunn til å mistenke noen spesielt av dem?»
Soames betenkte sig litt.
«Ja, det er et meget kildent spørsmål» sa
