må ha vært på kontoret bare noen få minutter efter at jeg var gått.
Hans glemsomhet med nøkkelen vilde ikke ha gjort noe en annen dag; men nettop ved denne leilighet har den hatt de mest fortvilte følger.
Ved første blikk på bordet mitt, så jeg at noen hadde rumstert med papirene. Opgaven var trykt på tre lange spalter. Jeg hadde lagt dem alle tre sammen. Men nu lå en av dem på gulvet, den andre på et lite bord ved vinduet og den tredje fantes på sin plass.»
Holmes rørte sig for første gang.
«Den første spalten altså på gulvet, nummer to på det lille bordet ved vinduet og nummer tre på sin plass?» sa han.
«Nettop, hr. Holmes. Nu gjør De mig for- undret. Hvordan kunde De vite det?»
«Vær så vennlig å fortsette med Deres interessante historie.»
«Et øieblikk trodde jeg at Bannister hadde tatt sig den utilgivelige frihet å kikke i mine papirer. Imidlertid benektet han dette med det største alvor, og jeg er overbevist om at han sa sant. Det rimelige er at noen som gikk forbi, har sett nøkkelen stå i døren, derfor skjønt at jeg var ute, og så gått inn for å se på opgaven. Dette er et meget stort stipendium, så det gjelder en betydelig pengesum. Et samvittighetsløst menneske kunde derfor godt finne på å løpe den risikoen for å vinne en fordel fremfor sine kamerater.
Bannister var aldeles forferdet over det inn-
