Det var enda to byster, og det var rimelig at han vilde ta den i London først. Jeg underrettet husets eier, og vi var så heldige som mulig. Den gang visste jeg sikkert at det var Borgiaperlen det gjaldt. Den myrdede manns navn overbeviste mig.
Nu var det bare én byste igjen — den i Reading — og perlen måtte finnes i den. Jeg kjøpte den i Deres nærvær av eieren — og der ligger perlen.»
Vi satt stille et øieblikk.
«Ja,» sa Lestrade, «jeg sier bare at jeg har sett Dem gjøre mange vidunderlige ting, hr. Holmes, men aldri noe mere genialt enn dette. Vi er ikke misunnelige på Dem, vi i Scotland Yard. Nei, vi er bare stolte av Dem, og om De kom der ned imorgen, er det ikke en eneste mann, fra den eldste inspektør til den yngste konstabel, som ikke vilde være glad over å få trykke Deres hånd.»
«Takk,» sa Holmes. «Takk,» og da han snudde sig bort, kunde jeg se at han var mere beveget enn jeg noen gang hadde sett ham før. Men straks efter var han atter den klare og praktiske videnskapsmann.
«Gjem perlen i pengeskapet, Watson,» sa han, «og ta frem dokumentene som vedrører Conk-Singleton-bedrageriet. God aften, Lestrade! Skulde det falle noe i Deres vei som jeg kan hjelpe Dem med, skal det være mig en fornøielse.»
