Harding pratet, og jeg kunde se at han var meget tilfreds med den vending saken hadde tatt. Han sa dog ikke annet enn at hvis vi ikke skyndte oss, kom vi for sent til vårt møte med Lestrade.
Og det var riktig nok, for da vi kom hjem til Baker Street, var detektiven der allerede. Vi fant ham gående op og ned på gulvet i febrilsk utålmodighet. Hans overlegne mune viste, at hans dag ikke hadde vært bortkastet.
«Nå?» spurte han. «Vært heldig, hr. Holmes?»
«Vi har hatt en fryktelig travel dag og ikke ganske spilt heller» svarte min venn. «Vi har truffet begge forhandlerne og har vært i engrosforretningen. Jeg kan nu følge hver av bystene helt fra først av.»
«Bystene!» ropte Lestrade. «Nå ja, De har Deres egen metode, hr. Holmes, og det tilkommer ikke mig å kritisere den, men jeg tror nu, at jeg allikevel har gjort et bedre dagsarbeide enn De. Jeg har bragt på det rene, hvem den døde mannen er.»
«De sier ikke det?»
«Og funnet motivet for forbrytelsen.»
«Storartet!»
«Vi har en inspektør, hvis distrikt er Saffron Hill og det italienske kvarter. Nu hadde den døde mann noe katolsk stas rundt halsen; dette sammen med hans hudfarve bragte mig til å tro at han var sydlending. Inspektør Hill kjente ham straks han fikk se ham. Han heter Pietro
Vanucci, er fra Neapel og er en av de verste rø-