minst må være mord? Og se her, Watson! De øverste trappetrin er våte og de andre tørre. Fotspor nok i hvert fall. Nå — der står Lestrade i vinduet, og vi vil straks få vite hvad som er på ferde.»
Detektiven tok imot oss med et meget alvorlig ansikt og viste oss inn i et værelse hvor en høist usoignert og ophisset eldre mann i slåbrok gikk op og ned på gulvet. Han blev forestillet for oss som husets eier — hr. Horace Harker, medeier og medarbeider i bladet «Central Press».
«Det er disse Napoleon-bystene igjen,» sa Lestrade. «Det forekom mig igåraftes at dette interesserte Dem, hr. Holmes, og så tenkte jeg De gjerne vilde være til stede her nu. Saken har tatt en meget alvorligere vending.»
«Hvilken vending har saken tatt da?»
«Her er begått et mord. Hr. Harker, vil De fortelle disse herrer nøiaktig hvad som er hendt?»
Mannen i slåbroken vendte sig mot oss med et meget sørgmodig ansikt.
«Ja, det er høist merkelig,» sa han, «jeg som hele mitt liv har gått og samlet nytt om andre, jeg er nu, når det gjelder mig selv, så forvirret og ute av det at jeg ikke kan sette to ord sammen. Hvis jeg var kommet hit som journalist, skulde jeg ha intervjuet mig selv og hatt to spalter i aftennummeret om det. Men nu kaster jeg bort verdifullt stoff ved å fortelle historien om igjen og om igjen for en masse likegyldige mennesker, uten å kunne gjøre noen bruk av det selv. Men jeg kjenner Dem godt av navn, hr. Sher-
