jeg husker på at noen av de prektigste saker jeg har hatt med å gjøre har sett lite lovende ut i begynnelsen. Jeg kan derfor ikke ta det så lettvint med disse tre knuste byster, Lestrade, og det vil interessere mig overordentlig å få høre hvorledes denne merkelige kjede av begivenheter utvikler sig videre.»
Og denne utvikling fikk vi, og det hurtigere enn vi hadde kunnet tenke oss. Jeg holdt på å klæ mig neste morgen da det blev banket på døren, og Holmes kom inn med et telegram i hånden.
Han leste det høit:
«Kom straks, 131, Pitt Street, Kensington.
Lestrade.»
«Hvad betyr det?» spurte jeg.
«Vet ikke — det er kanskje noe angående disse bystene. I det tilfelle har vår venn billedstormeren forlagt sin virksomhet til et annet strøk av byen. Det står kaffe på bordet, Watson, og jeg har en vogn som venter.»
Innen en halv time var vi i Pitt Street, en stille liten gatestump i et av Londons livligste strøk. Nr. 131 var et av en rekke kasseformete, respektable, men høist uromantiske hus. Det stod en nysgjerrig menneskemasse utenfor stakittet. Holmes plystret.
«Her må være foregått noe redselsfullt. Bare legg merke til den visergutten der — kan De ikke se på den lange halsen han strekker at det
