og ikke med offeret, og jeg vil ikke ha noe med denne sak å gjøre.»
Holmes hadde ikke snakket et ord med mig om det drama som vi hadde vært vidner til, men jeg la hele morgenen merke til at han var i en meget adspredt stemning, og av hans fraværende vesen fikk jeg det inntrykk at han arbeidet med å gjenkalle noe i sin hukommelse. Vi var midt i frokosten da han plutselig sprang op.
«For pokker, Watson, nu har jeg det!» utbrøt han. «Ta hatten Deres! Kom med mig!» Han løp i full fart nedover Baker Street og Oxford Street, til vi nesten var kommet til Regent Cirkus. Her fantes på venstre side av gaten et butikkvindu fullt av fotografier av dagens berømte eller skjønne kvinner og menn.
Holmes øine hadde festet sig ved et av disse billeder, og da jeg fulgte hans blikk, så jeg portrettet av en statelig dame i hoffdrakt med høi diamantkrone på sitt edle hode. Jeg blev stående og stirre på den nydelige krumme nesen, de markerte øienbryn, den bestemte munn og den energiske lille haken.
Jeg blev ganske tung om hjertet da jeg leste hvilket høitstående embede den mektige adelsmann og politiker hadde innehatt som i sin tid hadde hatt henne til hustru.
Mitt blikk møtte Holmes'. Han la fingeren på sine leber idet vi fjernet oss fra vinduet.
