ingen almindelig forbrytelse. Vi har hatt vår opmerksomhet henvendt på denne hr. Milverton i noen tid, og — mellem oss sagt — han var en skurk. Han er beskyldt for å sitte inne med papirer som han brukte til pengeutpresning. Disse papirer er alle sammen blitt brent av morderen. Ingen verdigjenstand er tatt, så det er sannsynlig at forbryterne var menn i god stilling, hvis eneste hensikt var å forebygge skandale.»
«Forbrytere!» utbrøt Holmes. «Flere?»
«Ja, det var to stykker. De var meget nær ved å bli grepet. Vi har merker efter deres føtter, og vi har deres signalement. Man kan vedde ti mot én på at man får tak i dem. Den første var litt for rask for dem, men den andre blev grepet av undergartneren og kom først løs efter en hård kamp. Han var en middels høi, kraftig bygget mann — sterke kjever, tykk nakke, mustasjer.»
«Det er temmelig ubestemt,» sa Holmes. «Det kunde likeså godt passe på Watson.»
«Ja, det er sant,» sa inspektøren og gottet sig. «Det kunde godt passe på Watson!»
«Men jeg er redd for at jeg ikke kan hjelpe Dem, Lestrade,» sa Holmes. «Saken er at jeg også har kjent denne Milverton, som jeg anså for en av de farligste menn i London. Det er visse forbrytelser som ikke kan rammes av loven og som derfor til en viss grad berettiger privat inngripen. Nei, det nytter ikke å si noe. Jeg er aldeles bestemt. Min sympati er med forbryterne
