Kvinnen stod med hånden inne på sitt bryst og med det samme drepende smil på sine tynne leber.
«De skal ikke ødelegge flere liv, som De ødela mitt. De skal ikke knuse flere hjerter, som De knuste mitt. Jeg vil befri verden for et giftig kryp. Ta det, din hund, og det! — og det! — og det! — og det!»
Hun hadde trukket frem en liten blank revolver og sendte kule efter kule i Milvertons legeme med munningen to fot fra hans skjortebryst. Han rygget og falt så fremover bordet med et fryktelig skrik, idet han kloret efter papirene. Så reiste han sig op, men fikk enda et skudd og rullet over ende på gulvet.
«De har drept mig,» ropte han og blev så liggende ubevegelig.
Kvinnen så skarpt på ham og trådte med sin hæl på hans ansikt. Hun så igjen nøie på ham, men det kom hverken noen lyd eller bevegelse. Jeg hørte kjolens rasling, natteluften strøk gjennem det ophetede værelset, hevnersken var gått.
Ingen innblanding fra vår side kunde ha reddet mannen fra hans skjebne. Da kvinnen sendte kule på kule inn i Milvertons bryst, holdt jeg på å springe frem, men med et raskt grep om mitt håndledd fikk Holmes stoppet mig.
Jeg forstod meningen med det hårde grep — dette var ikke vår sak; rettferdigheten hadde rammet en skurk; vi hadde våre egne plikter å vareta.
Men neppe var kvinnen kommet ut av døren før Holmes med raske, lette skritt løp over til den
