ret med mig hjem igjen og tenkte på å ødelegge det, da jeg ikke så noen utvei til å få levert det tilbake uten å måtte tilstå hvad jeg hadde gjort.
Store Gud, der kommer hr. Trelawney Hope!»
Sekretæren trådte i spenning og sinnsoprør inn i værelset.
«Noe nytt, hr. Holmes, noe nytt?» utbrøt han.
«Jeg håper det.»
«Å Gud skje lov!»
Ansiktet hans strålte.
«Førsteministeren spiser lunsj hos mig. Kan han få vite Deres forhåpninger? Han har nerver av stål, ikke desto mindre tror jeg ikke han har sovet siden denne skrekkelige hendelsen fant sted. Jacobs, be førsteministeren komme op. — Men dette er jeg redd for vedrører politikken, kjære! Du må være så snild å vente på oss i spisestuen noen minutter.»
Ministeren var som sedvanlig rolig, men jeg merket på glimtet i øinene og en lett skjelving på hånden at han var i den samme spenning som sin yngre kollega.
«De har noe å melde, kan jeg forstå, hr. Holmes?»
«Det er enda bare av negativ art,» svarte min venn. «Jeg har anstilt undersøkelser over alt hvor det kunde være tale om at det fantes, og jeg er sikker på at det ingen overhengende fare er.»
«Men det er ikke nok, hr. Holmes. Vi kan
