damen vekk — hun var vel våknet og hadde følt sig skamfull, kan jeg tenke.»
«Men hvordan er teppet blitt dreiet?»
«Jo, det var bragt i uorden, da jeg kom tilbake — hun falt jo på det, og gulvet er glatt, så det har lett for å gli. Jeg la det til rette igjen.»
«Dette bør være Dem en lærepenge,» sa Lestrade med verdighet. «De ser at det nytter ikke å narre mig. De trodde uten tvil, at ingen skulde få rede på Deres pliktforsømmelse, men et blikk på teppet var nok til å overbevise mig om, at her hadde vært noen. Det er et hell for Dem at ikke noe er blitt borte, ellers vilde De ha måttet vandre i hullet. Jeg beklager, at jeg har uleiliget Dem hit for en slik bagatel, hr. Holmes, men jeg tenkte at dette med de to flekkene vilde interessere Dem.»
«Det var også virkelig høist interessant. Var damen her bare en gang, konstabel?»
«Ja, bare en gang.»
«Hvem var det?»
«Jeg vet ikke hennes navn. Hun gikk for å høre efter en post i maskinskrivning og tok feil av husnummeret. Det var riktig en fin, søt dame.»
«Høi? Vakker?»
«Ja, det var en ung dame med en særdeles statelig figur. Jeg tenker nok De vilde kalle henne vakker, kanskje noen vilde si svært vakker også. — «Å, snilde konstabel, la mig få kikke inn et øieblikk,» sa hun. — Og jeg trodde ikke, det kunde være noe galt i det.»
