den op igjen med et uttrykk av harme og skuffelse.
Rummet var tomt.
«Hurtig, Watson, få trestykket ned igjen!»
Dette blev gjort; teppet var så vidt bragt på plass igjen, da vi hørte Lestrades stemme ute i gangen: Han fant Holmes stående lenet mot kamingesimsen, resignert og tålmodig, tilsynelatende i ferd med å skjule et gjesp av kjedsomhet.
«Det var kjedelig at De måtte vente, hr. Holmes. Jeg kan se De er trett av hele saken. Han har tilstått. Kom inn, Mac Pehrson. La herrerne høre, hvorledes De har båret Dem ad.»
Den høie konstabel kom smygende inn, rød og sønderknust.
«Jeg mente ikke noe ondt med det, det forsikrer jeg Dem. Den unge damen kom hit igåraftes og blev stående utenfor døren. Hun hadde gått feil, sa hun. Så kom vi i prat. Det er nokså kjedelig å gå her på vakt hele dagen i dette tomme huset.»
.«Ja, og hvad skjedde så?»
«Hun vilde gjerne se hvor mordet var foregått — hun hadde lest om det i avisene, sa hun. Det så ut til å være en riktig fin dame, og jeg syntes ikke det kunde gjøre noe om hun fikk titte her inn litt. Da hun så flekken på teppet, falt hun om på gulvet og blev liggende som død. Jeg løp efter vann men fikk henne ikke til å våkne op igjen. Så gikk jeg ut for å få fatt på litt brennevin, men da jeg kom tilbake var
