Jeg kunde se på Holmes' stive ansiktstrekk at han var i sterk spenning.
«Hør nu, Lestrade, har konstabelen stått på vakt i gangen hele tiden?»
«Ja.»
«Følg så mitt råd. Eksaminer ham omhyggelig, ikke i påhør av oss — før ham inn i bakværelset, vi skal vente her. De får ham lettere til å tilstå når De har ham under fire øine. Spør ham hvordan han kunde våge sig til å slippe noen inn og la dem være alene i værelset. Spør ham ikke om han har gjort det. Anse det for gitt. Si at De vet at her har vært noen. Press ham ordentlig. Si ham at en full tilståelse er den eneste måten han kan få tilgivelse på. Gjør nøiaktig som jeg sier.»
«Sandelig skal jeg få det ut av ham, hvis han vet det!» ropte Lestrade.
Han sprang ut i gangen, og noen minutter efter hørte vi hans strenge stemme fra bakværelset.
«Nå, Watson, nål» utbrøt Holmes og all den energi, som lå gjemt under hans rolige ytre, kom til utbrudd.
Han rev teppet op av gulvet, la sig på alle fire og undersøkte nøie hver eneste av de innlagte stykkene i gulvet. Det ene gav efter, idet han klorte i det med neglene. Det var hengsler i det, så det kunde løftes som lokket på et skrin. Nedenunder var et lite mørkt rum.
Holmes stakk hånden ivrig ned, men trakk
