høist skrekkinnjagende å se på, listet vi oss op til det mørke huset. En muret veranda strakte sig langs den ene siden; flere vinduer og to dører førte ut til den.
«Det er hans soverum,» hvisket Holmes. «Denne dør går like inn til hans kontor. Den vilde passe ypperlig for oss, men den er lukket med lås og slå, og dessuten kunde vi lett komme til å gjøre for mye larm med den. La oss gå rundt dit! Der er et drivhus, derfra fører en dør inn til dagligstuen.»
Døren var låst, men Holmes skar et rundt hull i glassruten og vridde nøkkelen om innenfra. Øieblikket efter hadde han lukket døren bak oss, og vi var nu blitt forbrytere i lovens øine. Drivhusets tunge, ophetede luft og den sterke, kvelende lukt av de eksotiske vekster slo oss i møte.
Holmes grep min hånd i mørket og ledet mig raskt forbi grenene som slo oss i ansiktet. Han hadde en merkelig, omhyggelig opøvd evne til å se i mørket. Mens han vedblev å holde mig i hånden, lukket han op døren, og jeg følte ubestemt at vi var kommet inn i et stort værelse hvor det for en liten stund siden var røkt sigar. Han følte sig frem mellem møblene, åpnet en dør til og lukket den efter oss.
Da jeg strakte hånden frem, fikk jeg fatt i forskjellige frakker som hang på veggen, og forstod at vi var i en entré. Vi gikk videre, og Holmes lukket sakte op en dør på høire side.
Noe fløi like imot oss, og jeg følte hjertet i
