Han løp gjennem en grind inn på jordet og trakk den motstrebende Pompey efter sig. Vi hadde neppe fått skjult oss bak hekken før vognen kjørte forbi. Jeg fikk et glimt av doktor Armstrong, som satt bøiet og med hodet i hendene, ytterst sørgmodig å se til. Jeg kunde se på min venns alvorlige ansikt at han også hadde lagt merke til det.
«Jeg er redd for at vår efterforskning får en sørgelig avslutning,» sa han. «Det kan ikke vare lenge før vi er ved målet. Kom, Pompey! Så nå, det er altså villaen der borte.»
Det kunde ikke være tvil om at her var stedet. Pompey løp rundt og gjødde ivrig utenfor porten, hvor merkene efter hjulene fremdeles var synlige. En fotsti førte til den ensomme villaen. Holmes bandt hunden til hekken og vi gikk henimot huset.
Min venn banket på døren én gang, to ganger. Ikke noe svar. Og allikevel var huset ikke ubebodd, for en svak lyd nådde våre ører — en slags fortvilet stønning, som lød ubeskrivelig sørgelig. Holmes stod litt uviss, vendte sig og så bortover den veien vi nettop var kommet. En vogn kom kjørende, og det var ikke mulig å ta feil av de grå hestene.
«Sandelig kommer ikke doktoren tilbake,» ropte Holmes. «Det bestemmer mig. Vi er nødt til å se hvad det er for noe før han kommer.»
Han åpnet døren og vi gikk inn i gangen. Den klagende lyden lød tydeligere, og nu gikk den over til sår gråt. Den kom ovenfra. Holmes
