Han leide den bort til doktorens dør. Hunden snuste et øieblikk og løp så med høi gjøing ned over gaten, mens snoren hindret den i å løpe alt for fort. Efter en halv times tid var vi ute av byen og skyndte oss avsted ut over landeveien.
«Hvad er det De har gjort, Holmes?» spurte Jeg.
«Noe som har vært gjort hundrer av ganger før, men som er svært nyttig i visse tilfelle. Jeg gikk inn i doktorens gårdsrum imorges og tømte sprøiten min, som var fylt med anisdråper, over bakhjulet. En sporhund vil lukte anis herfra til månen, og vår venn Armstrong måtte kjøre gjennem vann for å bli kvitt Pompey. Å, den luringen! Slik var det altså han kom vekk for mig forrige gang.»
Hunden hadde plutselig dreiet av fra hovedveien og inn på en gressgrodd sidevei. Vel en kilometer lenger borte kom vi ut på en bred vei, og hunden vendte brått til høire i retning av byen, som vi nettop kom fra. Men så gjorde den en sving syd om byen og i motsatt retning av den vi begynte med.
«Denne omveien har vært bare for vår skyld.» sa Holmes. «Intet under at mine forespørsler i disse landsbyene var resultatløse. Doktoren har bare holdt oss for narr. Det skulde være morsomt å vite hvorfor han gjør sig all denne uleiligheten. Dette skulde være landsbyen Trumpington på høire hånd. Og sandelig! Der kommer vognen rundt hjørnet. Fort, Watson, ellers er det ute med oss!»
