«Hvilket klokkeslett var det?» spurte hun.
«Litt over seks.»
«Hvem var det til?»
Holmes la en finger på munnen og så bort på mig. «De siste ord var «For Guds skyld»,» hvisket han fortrolig. «Jeg er meget engstelig over at jeg ikke har fått noe svar.»
Den unge damen tok ut en av blankettene.
«Det må være dette. Det står ikke noe navn under,» sa hun og la det foran ham på disken.
«Det er naturligvis grunnen til at jeg ikke har fått noe svar. Du verden, hvor dumt av mig! God morgen, frøken, og mange takk!»
Han gned sig i hendene da vi var kommet ut på gaten.
«Nå?» spurte jeg.
«Det lysner, kjære Watson. Det lysner for oss. Jeg hadde syv forskjellige planer for å få kaste et blikk på telegrammet. Hvem kunde ane at det skulde gå med en gang.»
«Og hvad har De opnådd?»
«Vi har fått et utgangspunkt, Watson.»
Han vinket på en vognmann.
«King Cross stasjon,» sa han.
«Dagen går vel med da?»
«Ja. Jeg tenker vi må reise ned til Cambridge sammen. Alt peker i den retningen.»
«Si mig,» spurte jeg da vi kjørte op over Grays Inn Road, «har De noen idé om grunnen til hans forsvinning? Jeg synes at blandt alle de sakene vi har hatt med å gjøre, er det ingen hvor motivene har vært mere gåtefulle enn
