å la den mangle arbeidsstoff. I flere år hadde det lykkes mig å venne ham av med den farlige gift som engang truet med å ødelegge hele hans karriére. Jeg visste, at under almindelige omstendigheter krevde han ikke lenger denne kunstige stimulans. Men jeg visste også, at fienden ikke var død, bare dysset i søvn. Jeg hadde også erfaring for at det var en lett søvn, og at en opvåknen var nær hver gang jeg i slike stille tider så det mørke uttrykket på Holmes' strenge ansikt og det ulmende blikk i hans dyptliggende og uutgrundelige øine.
Derfor velsignet jeg denne hr. Overton, hvem han nå enn var, fordi han med sitt gåtefulle telegram hadde brutt den farefulle stillhet som var mere ødeleggende for min venn enn alle stormer tilsammen i hans bevegede liv.
Som vi tenkte fulgte avsenderen like i hælene på telegrammet; et kort med Cyril Overton fra Trinity College, Cambridge, meldte ankomsten av en veldig ung skikkelse på hundre kilo, med kraftige legger og muskler. Han fylte døråpningen med sine brede skuldre og så fra den ene til den andre av oss med sitt godmodige ansikt, som nå var aldeles vilt av skrekk.
«Hr. Sherlock Holmes?»
Min venn bukket.
«Jeg har vært nede på Scotland Yard, hr. Holmes. Jeg traff inspektør Stanley Hopkins. Han rådet mig til å gå til Dem. Han sa at saken, så vidt han kunde skjønne, vilde være bedre faren i Deres hender enn i politiets.»
