Atter brast professoren i en tilgjort latter. Han hadde reist sig op og øinene brente.
«De er syk,» sa han, «De snakker over Dem. Hjalp jeg henne til å flykte? Hvor er hun nu da?»
«Hun er der,» sa Holmes og pekte på det høie bokskapet i hjørnet.
Jeg så den gamle mann løfte armene høit i været, mens en fryktelig trekning fór over hans barske ansikt, og han falt tilbake i stolen. I samme øieblikk svingte bokskapet rundt på sine hengsler, og en kvinne kom styrtende inn i værelset.
«De har rett,» ropte hun med en forunderlig fremmed stemme. «Jeg er her.»
Hun var brun av støv og drapert med spindelvev fra veggene i hennes skjulested. Hennes ansikt var også grimet av skitt. Vakkert kunde hun aldri ha vært, for hun hadde nettop de legemlige eiendommeligheter som Holmes hadde gjettet på, og dertil en lang og fremstående hake. Hennes nærsynthet og den plutselige forandringen fra mørke til lys gjorde at hun stod der aldeles blendet og myste for å se hvor og hvem vi var.
Men tross alle disse ugunstige trekk var det allikevel noe distingvert over damens holdning, noe kjekt i den fremskutte haken og det løftede hodet, som inngjød aktelse og beundring.
Stanley Hopkins la sin hånd på hennes arm og erklærte henne for sin fange; men hun skjøv ham til side, vennlig, men allikevel med en myndig verdighet, som krevde lydighet.
Den gamle mann la sig tilbake i stolen med
