«I dette øieblikk.»
«De spøker nok, hr. Sherlock Holmes. Det tvinger mig til å si at dette er en for alvorlig sak til å behandle på den måten.»
«Jeg har smidd og prøvd hvert eneste ledd i min kjede, professor Coram, og jeg er sikker på at den holder. Hvad Deres grunner er, eller hvilken rolle De spiller i denne forunderlige sak, er jeg ikke i stand til å si. Om noen øieblikk vil jeg sannsynligvis få vite det av Deres egne leber. Imidlertid vil jeg meddele Dem hvad som er hendt, forat De kan forstå hvad det er for en oplysning jeg enda trenger.
En dame gikk igår inn i Deres studerværelse. Hun kom for å få fatt i visse papirer som lå i Deres pult. Hun hadde sin egen nøkkel. Jeg har hatt leilighet til å undersøke Deres, og Jeg finner ikke den svake avfarvning som ripen i malingen vilde ha efterlatt. De var derfor ikke medskyldig, og hun kom, såvidt jeg kan skjønne, uten Deres vitende, for å stjele noe fra Dem.»
Professoren blåste ut en røksky.
«Dette er meget interessant og lærerikt,» sa han. «Har De ikke mere å tilføie? Når De har fulgt denne dames spor så langt, må De vel også kunne si hvor det er blitt av henne.»
«Jeg vil forsøke det. For det første blev hun grepet av Deres sekretær og hun stakk ham ihjel for å komme vekk. Dette er jeg tilbøielig til å anse som en ulykkelig hendelse, for jeg er overbevist om at damen ikke hadde tenkt å gjøre sig skyldig i en så skrekkelig forbrytelse. En morder
