time før ulykken skjedde. Jeg kunde ikke innse at det var av noen betydning for saken, men jeg forstod godt at Holmes tok det med i den almindelige teori, som han hadde opgjort sig om saken.
Plutselig sprang han op og så på sitt ur.
«Klokken er to, mine herrer» sa han. «Vi må gå op til vår venn, professoren.»
Den gamle mann var nettop ferdig med sin lunsj og det tomme fat bar tydelig nok vidnesbyrd om den appetitt, som hans husholderske hadde tiltrodd ham. Han så uhyggelig ut da han vendte sin hvite manke og de brennende øine imot oss. Den evindelige sigarett hang i munnen på ham. Han var blitt påklædd og satt i en lenestol foran kaminen.
«Nå, hr. Holmes, har De løst gåten?»
Han rakte den store sigaretteske som stod på bordet ved siden av ham, bort til min venn.
Holmes strakte hånden sin ut i samme øieblikk og esken falt ut over bordkanten. Et par minutter lå vi alle på kne og samlet op sigaretter, som var spredt ut over hele gulvet.
Da vi reiste oss igjen, la jeg merke til at Holmes' øine lyste, og at hans kinner hadde fått farve. Og det pleide bare å hende ved det avgjørende vendepunkt i en sak.
«Ja,» sa han, «jeg har løst den.»
Stanley Hopkins og jeg stirret på ham i forbauselse. Noe likt et hånsmil gikk over den gamle professors innfalne ansikt.
«Nei, virkelig! I haven?»
«Nei, her.»
«Her! Når da?»
