Nå, jeg påstår intet. Jeg kan selvfølgelig ta feil. Og allikevel forekommer det mig å være et fingerpek. Kom med og presenter mig.»
Vi gikk gjennem korridoren, som var like lang som den som førte til haven. Ved enden av den var det noen trappetrin, som endte med en dør. Vår ledsagerske banket på og førte oss inn i professorens soveværelse. Det var et meget stort rum med utallige bøker, som ikke allesammen fikk rum i hyllene, men lå i hauger i krokene eller var stablet sammen ved foten av hyllene.
Sengen stod midt i værelset, og i den satt husets eier støttet op med puter. Jeg har sjelden sett et menneske med et mere markert ytre. Det var et skarpt ørneansikt som var vendt mot oss, med gjennemtrengende, mørke øine, som lå dypt inne i hodet under buskede bryn. Hans hår og skjegg var hvitt, når undtas at det siste besynderlig nok var gult rundt munnen. En sigarett glødet midt i den hvite hårmassen, og luften i værelset var tung av gammel tobakkslukt.
Da han rakte hånden frem til Holmes så jeg at den også var gulflekket av nikotin.
«Røker De, hr. Holmes?» spurte han.
Han talte korrekt engelsk med en underlig, noe affektert aksent.
«Skal det ikke være en sigarett? Jeg kan anbefale disse, for jeg får dem spesielt fabrikert av Jonides i Alexandria. Han sender mig et tusen ad gangen, og jeg må dessverre tilstå at jeg får frisk forsyning hver fjortende dag. Det
