Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/233

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
224
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814


Intet vilde være lykkeligere for de to folk end et nært forbund, sikret av stormagterne; det vilde for alle tider sikre freden. Kunde man ikke tænke sig en forbundsunion mellem Sverige og Norge. La Sveriges konge kalde sig Norges konge, la os hylde ham for hans storsindethet, men la Norge være en selvstændig stat ved siden av Sverige. Eller hvis man endelig vil det, la os slutte en familiepakt, som gaar ut paa, at hvis en av de regjerende familier i Sverige eller Norge utdør, det da skal bli foreslaat at den anden bestiger tronen. Paa den maate overlater man saken til tiden og forsynet, og man finder imidlertid en utvei til at mildne det nationalhat som raader mellem de to grænsefolk. —

Tro mig: det vil aldrig bli en lykke for Sverige i nordmændene at ha undersaatter som er fulde av hat, utilfredse og fiendtlige. Forstandige svenske mænd kan ikke ville det, men adelen, som vil ha krig, og kronprinsen, som hverken bryr sig om disse folks karakter eller lykke, og hvis sprog han ikke engang taler, vil fremtvinge sin vilje uten at ta hensyn til de menneskelige lidelser“. —

Morrier overveiet disse forslag og kom senere under samtalen tilbake til dem. Forresten sparer han ikke Bernadotte — som han kalder ham — og han sier, at svenskerne godt kunde gi avkald paa denne Bonapartes medbeiler. I samme retning har han talt til Haxthausen og Holten, og han vil gjerne selv finde en utvei til at bruke ham et andet sted; da vilde saken faa en heldig løsning. —

„Jeg er virkelig helt og holdent av Deres mening“, sa han til Haxthausen, som talte til ham om det, „og vort ministerium kanske ikke mindre; men hvorledes skal man faa sat det igjennem, og hvorledes skal man bli kvit denne franske fyrste? Der er ogsaa en stor vanskelighet at overvinde ved at forene Sverige og Norge under prins Christian; det er prins Gustav, nevø av keiseren av Rusland, og hans krav.“

Ved slutningen av denne noksaa merkelige samtale sa han : „Aa, min herre, det kan ikke negtes, at stormagterne er i en viss forlegenhet og ikke har greie paa sine egne interesser. De har sat som sin opgave at slaa til jorden Frankrikes indflydelse under Napoleon, men de glemmer det som kan hænde i løpet av ett eller to aar fra nu“.—

Ved bordet fortalte han os, at han hadde været i Paris da kongen holdt sit indtog, og at keisergarden fra Fontainebleau ikke hadde