Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/232

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
223
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814


Morrier: „Jeg tilstaar, at man i England ikke kjendte nøie til dette”.

Jeg: „Nuvel, min herre, da maa jeg bare be Dem gjøre Dem kjendt med det som her er gaat for sig, og med den stemning som fylder hele nationen, og jeg er saa dristig at tro, at det stemmer med Deres instruktioner at gi Deres regjering en nøiagtig indberetning om dette”.

Morrier: „Ganske vist følger jeg bare mine instruktioner ved at sætte min regjering ind i tingene, slik som jeg kjender dem, og som jeg vil prøve at bli kjendt med dem, og det skulde meget glæde mig, om jeg derved kunde gjøre mit til at avvende ulykkerne for Norge”.

Jeg: „Det er bare dette vi ønsker, og De skal se, at det er i samme hensigt jeg har skrevet disse brev — som De ser her i avskrift — til prinsregenten og hr. Castlereagh”.

Morrier: „Men vilde det ikke, Deres Høihet, være rigtig paany at sammenkalde riksforsamlingen for at meddele den de forbundne hoffers erklæring? Den foregaaende riksforsamling har uten tvil ikke kjendt noget til den“. —

Jeg: „De vil av riksforsamlingens erklæring av 19de mai, som jeg har tilstillet Dem, se, at den har uttalt sig selv for det nærværende tilfælde at de forbundne magter ikke vil ta noget hensyn til det norske folks lykke; det kan følgelig ikke ventes at den ændrer mening, og jeg ønsker i det mindste, at De gjør Deres indberetning, og at man avventer Englands forslag og mægling, som jeg har bedt om at faa, før vi samler folkets repræsentanter for at sætte dem ind i dette”.

Morrier holdt slet ikke paa sit, og sa at han vilde sende sin indberetning i løpet av nogle dage, og at England uten tvil vil gjøre alt for at undgaa en ny krig i Norden.

Jeg: „Naar bare forslagene ikke er vanærende for det norske folk, og det ikke blir krævd at man skal opgi den grundlov som folkets repræsentanter har skapt; ti det norske folk vil uten tvil ofre alt for den og verge den til sidste mand. — Forøvrig maa De indrømme, at det er i Englands, ja selv i Sveriges interesse at undgaa enhver blodig kamp mellem de skandinaviske folk, som bare vil skade og svække dem, noget som vil gjøre det mulig for Rusland at erobre begge land; selv svenskerne er mere ræd for russerne end for noget andet. —