Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/215

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
206
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814

svigte min ed og min pligt mot et selvstændig og retsindig folk, noget som vilde paadra mig ethvert forstandig menneskes foragt i hele Norden. Da disse herrers hverv er ganske forgjæves, ønsker jeg at skaane dem for med egne øine at se nordmændenes naturlige harme over en slik optræden. —

Jeg har skrevet et privatbrev til admiral Bille for at si ham hvor glad jeg vilde ha været over at se ham her i et andet erinde. Jeg forsikret ham, at man i Danmark saa altfor mørkt paa farerne paa grund av de svenske løgne, og jeg gjorde nogen bemerkninger om det usandsynlige i at de forbundne vilde optræde sammen mot Norge, fordi det stred mot deres grundsætninger og interesser. Til slut uttalte jeg for ham mit ønske om at gjense mine kjære slægtninger, men ikke før jeg kan gjøre det med ære, og ikke før Norge er frelst og frit, slik som det fortjener at være det.

Idag har jeg brukt tiden til at skrive til slegt og venner, og jeg har sendt et eksemplar av de paragraffer som er vedtat av riksforsamlingen, til Colbjørnsen, og Falbe har faat et andet eksemplar med til Bille. —

Falbe meldte den nyhet, at mange danske og norske skib er blit kapret av svenskerne. — Misnøien i Danmark er meget stor, og alt det som kongen ser sig nødt til at gjøre mot Norges sak og interesser, vil øke den. Hvis han ser sig tvunget til at gjøre mig arveløs, tror han ikke at denne regjeringshandling vil kunne staa ved magt i 24 timer; oprør vil straks bli følgen. Endeløs var hans ros over min søn, som han siger er elsket baade for sin egen skyld, og som søn av en far hvem man er saa venlig at være glad i. Alle armer vil verge ham med vaaben, og svenskerne vil aldrig kunne gjøre noget mot ham personlig. —

Güldenpalm, som er blit holdt fast i Sverige, kan takke sig selv for sit uheld, da han i Kjøbenhavn hadde talt om hvor forsigtig han maatte være for at skjule de brev som man vilde betro ham. Da han blev angit av Tawast, er det da ganske rimelig, at han blev holdt tilbake i Gøteborg, og da han hadde en svensk tjener, som man hadde skremt litt, er det ogsaa ganske naturlig at alle de papirer han hadde med sig, blev fundet; men heldigvis var der ingen av betydning for mig; et cifferbrev, sies det, og et brev fra min søster Julie og fra Colbjørnsen var med der, saa vidt jeg vet. Men i flere andre brev kom det frem,